Jeg ber deg: Hør på det jeg ikke sier
La deg ikke narre av meg
La deg ikke narre av ansiktet mitt- for jeg bærer en maske
Jeg bærer et utall masker
Masker jeg ikke vil ta av , og ingen av dem er meg
Jeg innbiller deg at jeg er sikker
At jeg bare er solskinn og fred
Inni og utenpå…
At tillit er mitt navn og kjærligheten mitt spill
At sjøen er rolig og jeg har kommandoen
Og at jeg ikke trenger noen…
Men tro meg ikke – Kjære deg!
Mitt ytre kan synes glatt, men det ytre er min maske
Under fins mitt virkelige jeg – forvirret, redd og alene
Men det gjemmer jeg
Jeg vil at noen skal få vite at:
– Jeg blir vettskremt med tanken på at mine svakheter og min frykt kommer opp i dagen
Det er derfor jeg sanseløst skaper en maske å gjemme meg bak – så jeg kan late som …
… Og beskytte meg mot blikkene som vet
Men akkurat det blikket blir min redning – Og jeg vet det
I hvert fall om det ledes av aksept og av kjærlighet
Det er det eneste som kan gjøre meg fri fra meg selv, fra mine selvbygde fengselsmurer
Fra stengsler jeg reiste med slikt strev
Det er det eneste som kan gjøre meg sikker på det lille jeg kan forsikre meg selv:
– At jeg virkelig er noe verdt
Men dette sier jeg ikke til deg.
Det våger jeg ikke. Det er jeg redd for
Jeg frykter at blikket ditt ikke ledsages av aksept og av kjærlighet
Jeg er redd du ikke tror meg, at du vil le
Og din latter vil drepe meg. Jeg mener det – Din latter vil drepe meg!
Så jeg spiller mitt spill, mitt desperate lissomspill…
Med den sikre fasaden utad – og det skjelvende barnet innenfor
Og så begynner maskeparaden og livet mitt blir en skyttergrav
Jeg snakker lystig og vennlig med deg , i denne overfladiske samtalen
Jeg forteller alt som egentlig er ingenting, og ingenting av det som betyr noe, eller som hyler inni meg
Så når jeg kjører mitt løp, la deg ikke lure av det jeg sier
Jeg ber deg: – Lytt nøye og prøv å høre det jeg ikke sier
Det jeg gjerne vil kunne si, det jeg trenger å si for å overleve
Men som jeg ikke kan si…
Jeg kan ikke fordra å gjemme meg
Tro meg – Jeg kan ikke fordra det overfladiske spillet jeg spiller
Det overfladiske, latterlige, dumme spillet
Men DU må hjelpe meg!
Du må rekke ut hånden din – selv om den langt fra synes å være det jeg vil eller trenger
Bare du kan stryke bort fra øynene mine det mildt, stirrende blikket til den døde som stadig puster, bare du kan få meg levende igjen
Hver gang du er vennlig, myk og oppmuntrende Hver gang du prøver å forstå – fordi det angår også deg – Da får hjertet mitt vinger Skrøpelige vinger, men vinger…
Med din følsomhet og sympati og din sterke innsikt kan du puste liv i meg
Jeg vil at du skal vite det
Jeg vil at du skal vite hvor viktig du er for meg
Hvordan Du kan skape denne personen – – Meg –
Hvis du velger det… Jeg ber deg – Vær så snill og velg det!
Bare du kan velte muren jeg står og skjelver bak Bare du kan ta masken av meg Bare du kan fri meg fra denne skyggeverden der skrekk, tvil og usikkerhet hersker
Fri meg fra mitt ensomme fengsel!
Så gå ikke forbi meg – Jeg ber deg: Gå Aldri Forbi Meg!
Det blir ikke lett for deg. Så lang tid i visshet om verdiløshet reiser sterke murer Jo nærmere du kommer jo sterkere slår jeg tilbake Det har ingen fornuft, men uansett hva bøkene sier om mennesket: – Jeg er uten fornuft!
Jeg kjemper MOT nettopp det jeg ønsker meg, men jeg har hørt at kjærligheten er sterkere enn murer, og der ligger mitt håp
Mitt eneste håp…
Prøv å bryte disse murene med din sterke hånd, men med myk hånd For et barn er uhyre vart
Hvem jeg er spør du?
Jeg er en du kjenner svært godt
Jeg er hver eneste mann du møter, og jeg er hver eneste kvinne du ser…
– Ukjent Forfatter-
Jeg vil leve, men jeg klarer det ikke alene! 