Helsevesenets voldtekt – Elektrosjokkhistorien du ikke vil høre om

Tone Malina har opplevd det ingen ønsker å oppleve i behandling for depresjon. Et alvorlig feilgrep har satt livet hennes på vent.

 PS: Vi har ingen kompetanse til å uttale oss om elektrosjokk og dens virkninger/bivirkninger. Dette er Tones historie og hvordan hun opplever denne behandlingen i etterkant. Det er kun de med spesialistutdannelse som kan uttale seg om funksjonen av en ECT-behandling. 

– Det er natt nå. Jeg er utslitt og redd, og måtte et øyeblikk gå ut for å sjekke hvor jeg egentlig var. Satt i trappa og leste på noen kasser at det stod Ullevål Sykehus. Lettet for at jeg ikke var i Bodø, avdeling Nord 4. Med låste dører. Naturlig nok tenker jeg mye på elektrosjokkbehandlingen (overgrepet og krenkelsen), jeg har vært igjennom, siden jeg nå har begynt å ta tak i dette.

Jeg har ødelagt mitt eget liv. Mamma fikk en brosjyre i posten.

Overgrep, ja. Det verste overgrepet jeg har vært borti. Jeg har vært borti noen. Voldtekt er det dessverre alt for mange som har vært igjennom, og klarer man å fortelle det til noen kan man finne støttegrupper og spesialistbehandling. Traumebehandling.

Hvem kan hjelpe meg med traumene for mitt overgrep? Utført av helsevesenet selv? De som har makt til å umyndiggjøre deg, men får deg til å skrive under på ting om de ikke vil ta konsekvenser som kan inntreffe ved feilt utfall av alvorlige behandlingsmetoder. Ingen. Vet du hvorfor. Fordi alle mine skader er «bivirkninger», selvutløst med en penn i en skjelvende hånd båret av en 19 år gammel kropp, som alltid hadde nektet for alle medisiner, og unaturlige behandlingsmetoder. Men det var jo mitt valg. Jeg var syk. Innlagt på tvang for syk til at jeg kunne ta vare på meg selv, og kunne være en fare for meg selv og andre.

Skal et så sykt menneske ta en så stor avgjørelse?

Lite visste jeg om konsekvensene, og de såkalte bivirkningene. Lagt på slakterbenken som en gris som elektrosjokkes til følelsesløshet slik at andre kan spise av meg.

Prøvekanin var jeg. «Mistanke om depresjon». Det kommer HELT klart fram i absolutt alle epikriser og samtaler før ECT behandlingen at jeg var deprimert (noe pasienten bekrefter selv), suicidal og tungsinn. Jeg har det svart på hvitt at ECT- behandlingen ikke virket. At det økte selvskading og suicidalitet. Men ingen vil prate med meg om det. Hvorfor? Fordi det er så mye som ikke blir sagt i forbindelse med elektrosjokkbehandling. Hadde en kjent morder for eks B.B (orker ikke skrive den demonens navn), satt meg i en traumatisk nok situasjon til at jeg kanskje ville få varige mén, hadde erstatningen og praten styrt alle avisers overskrifter. Men hva med meg? Er ikke mitt overgrep viktig. Jeg ble lobotomert. I likhet til en hel andre syke mennesker. I flere TIÅR!

«Du kan få bivirkninger som hukommelsestap i behandlingsperioden» Hva med alle årene jeg har mistet, og alle fremtidige år jeg ikke kan leve som det mennesket jeg skulle ha vært. Jeg er smart, det vet jeg. Men kun når det gjelder mennesker og meg selv. Jeg kan også ting. Men spør meg om å utdype noe, så har jeg ikke peiling. Jeg kan lese en bok. Be meg om å fortelle hva den handlet om. Jeg husker ikke. Kan ikke gjenfortelle. Jeg har heldigvis én gave. Som kanskje kan redde meg fra å gå under. Det er at jeg får beskjed om hva jeg skal skrive. Det er ikke tankestyrt. Jeg er ikke psykotisk, det vet jeg hva er.

Dette er din eneste mulighet til å bli frisk. Jeg husker ansiktet til legen. Det er det eneste jeg husker fra den tiden. Ha gav meg håp.

Jeg er så jævla alene. Det er ikke noen som legger ned blomster for alle disse tapte menneskene, som lever som død. Apatisk. Virkelighetsfjerne. Dumme. Store deler av min kunnskap er slettet fra hukommelsen. Er det rart jeg føler meg dum. Jeg fant en dagbok fra 2004/2005. Der står det ordrett: «Jeg har en hemmelighet jeg ikke kan fortelle til noen». Hva dette er husker selvfølgelig kroppen min, angsten min og en skadet del av hjernen som utløser epileptiske anfall når den begynner å huske. Vanskeligheten med nærhet som jeg har båret med meg siden barn. Skammen. Skyldfølelsen. Verdiløsheten. Hatet.

Jeg vil aldri få det behandlet i traumebehandling, fordi det er SLETTET! SLETTET! Fra hukommelsen min. Hvorfor skjelver jeg. Hvorfor får jeg rykninger når jeg blir usikker? Konstant frykt for at noen skal se det. Se på meg som en sinnsforvirra, dum og merkelig person som prater monotont og forholder seg ganske følelseskald til alt. Reaksjoner som jeg har forstår jeg ikke. Jeg skjønner ikke hvor det kommer i fra.

Er det ikke sunt med smoothie? Hjernesmoothie?

Jeg var et livsglad menneske selv om jeg hadde mine til tider alvorlige vonde ting å stri med. Men jeg visste å sette pris på livet. Selv om vi bodde under kontrollerte forhold, og jeg satt inne på et lite kott av et rom med et lite keyboard som jeg trykte på. Drømte meg bort. Skolen elsket jeg, og hadde ikke en eneste karakter under fire. Jeg var alene og ensom da også. Hadde mange venner, var godt likt som jeg alltid har vært. Jeg hadde gleder i livet som gjorde at ting ikke føltes så ille der og da. 12-17 årsalderen var den lykkeligste tiden i hele mitt liv. Selv om jeg virkelig hatet kroppen min og gikk i store klær for å skjule den feite kroppen som var topptrent.

Nå kan jeg faen meg ikke lære meg en eneste setning. Kanskje for en dag, også blir det borte. Spør meg hva jeg gjorde i går. Det blir svart. Jeg husker ikke. Jeg svarer alltid at jeg har spist og drukket. Sett på film. Vanlige ting som andre gjør. Jeg husker ikke at jeg var så lei meg at jeg ville dø. Jeg kan finne det fram om jeg tenker lenge nok. Men da har vi allerede begynt å snakke om noe helt annet.

Det er jeg som er demonen i historien. Min håndskrift full av håp gitt av en A4 side, informasjon om at dette er ikke farlig.

Jeg vil så gjerne at dette skal komme ut til verden. Hjelp meg. Jeg ber dere. Hjelp andre med å få snakket og stilt spørsmål til at det fortsatt brukes elektrosjokkterapi. I samme epikrise hvor det står at jeg ikke hadde virkning av ECT, står det derimot at det som hjalp var når jeg fikk venner på besøk, og hadde en eller annen telefonsamtale med noen utenfor. Da viste jeg glede og upåvirket av sykdom. Det begynner å gå opp for meg hvor mye ECT har skadet meg. Og slik vil det ALLTID være.

Jeg har ingen framtid innen utdanning. Jeg har ikke utdanning til dags dato. Jeg er lurt, overtrampet og hjerneskadet for resten av livet. Det som virkelig hjalp meg de verste tidene var å kjøre bil alene, skru på musikk og synge av hele mitt hjerte. Jeg er en kunstner, jeg må leve av det for å kunne være lykkelig med livet. Min vei blir hardere og lengre fordi jeg ikke klarer å lære bort. Ikke kan ta de utdanningene jeg ønsker, slik som psykodramaterapeut, jeg har rett og slett ikke hukommelse til å kunne klare meg i muntlig eller skriftlig eksamen. Og dette er bare et lite sort hull i universet.

Jeg har mistet førerkortet på grunn av en feil noen andre har gjort. En stor glede jeg hadde i et par av mine syke år.

Jeg har mistet meg selv, og alt jeg egentlig skulle vært. Er dette noe presse ikke tør å skrive om? Er det for vanskelig for vanlige mennesker å lese om? Krig og sult går fint. Det er vi så vant til.